Mennesker må alle forholde seg til. Noen mennesker er vakre. Ikke bare å se på, men vakre på mange måter. Noen er snille, noen gjør deg til et vakrere menneske, og noen er bare en naturlig del av livet ditt. Jeg er så heldig som har så mange vakre mennesker i livet mitt.
Men innimellom møter man mennesker som stjeler. De stjeler essensen av det som er deg, og bruker det til å skape en deg du ikke vil være. De stjeler kjærlighet og alt du har å gi. Noen gir litt tilbake, men det er mest for å opprettholde styrke på lenken de holder deg fast i. Og når de svikter og forsvinner etterlater de et enormt tomrom. Et tomrom det lenge føles om du aldri skal klare å fylle med noe, et slags innvendig sort hull som bare spiser alt som er vakkert og godt. Man sitter igjen og føler seg ensom fordi hele kroppen er full av et overskudd på alt man vil gi, men som ikke har noen mottaker lengre.
Ja, jeg har blitt forlatt av et sånn menneske. Et menneske som jeg trodde var hele livet mitt til jeg en dag fikk beskjed om at jeg var uønsket.
Fra i dag av skal jeg slutte å bruke energi på dette mennesket som knuste hjertet mitt. Som kunne lyve så lett til meg. Som jeg gav hele meg. Jeg tar meg tilbake. Her og nå. Du eier meg ikke lengre. Jeg er ikke lengre skjør og ødelagt. For første gang på lenge føler jeg meg hel. Og det har jeg klart helt på egenhånd. Jeg velger derfor deg vekk, bort, ut av livet mitt.
Jeg har ventet så lenge på en unnskyldning, men nå vil jeg ikke ha den.
Jeg er endelig fri...
Amen!
SvarSlettSå utrolig bra skrevet! :)
Flink e du!