Jeg tror...

"When life is gutwrenching pain, we survive! That´s how we know we´re alive!"

Jeg har alltid sagt at hvis du aldri er nede fins det aldri noe opp. Hvis du ikke er lei deg, setter du ikke pris på gyldne øyeblikk av lykke. Og man kan velge å leve livet som en rett linje, uten lykketopper og sorgdaler. Jeg velger topper og daler, og alt det koster.

Jeg skjønner bare ikke helt hva vi skal med all livsvisdom. Den dagen vi forlater jorden får vi ikke med oss noe? Men jeg velger likevel å lære, gang på gang, fordi jeg ikke vil stagnere som menneske. Uten utvikling stopper alt opp, da er det ingen mening i noe.


I am the master of my fate:
I am the captain of my soul.

(fredagsfilosofi av Henley)


Du får ikke tid, tid må du ta...

Jeg fortsetter min fantastiske tilværelse i limbo. Jeg forandrer mening annenhver dag. Hva vil jeg? Hvor skal jeg? Hvem er jeg? Når skal jeg realisere alle drømmene mine? 

I dag velger jeg å sette livet på pause, spise dessert før middag. Ikke være ute blant folk, ikke ta stilling til noe. Forholde meg kun til her og nå, og spille høy musikk.

  Jeg håper i løpet av sommeren at brikkene har falt på plass. At jeg neste vår kan sette planene mine ut i livet, og at jeg kan bli litt gladere for det jeg har. At jeg slutter å være rastløs og urolig. Finner meg selv og min rytme. For akkurat nå er jeg bekymret for at hvis jeg ikke presser meg selv litt, befinner jeg meg plutselig på et småbruk utafor allfarvei i fullstendig isolasjon. Og der kommer jeg aldri til å finne noe annet enn et liv med meg selv og masse dyr.

  Selv om hjertet mitt er knust i en milliard deler, og jeg ikke kan se fremtiden sammen med et annet menneske enn han, kommer det en dag der jeg innser at det aldri kommer til å bli oss igjen. Der hjertet blir enig med hodet om at jeg ikke kan være i et forhold sammen med noen som ikke er 100% forelska i meg, selv om jeg elsker 190%. For ingen er ment til å leve i ensomhet, hvor glad man enn er i eget selskap...

  Men i dag... I dag gidder jeg ikke tenke så mye... Jeg skal glede meg til påske, regnbuemuffins og lukt av skog og hav. Til badekar, familielykke, ungeskrål og måkeskrik. Alt dette mens jeg spiser sjokoladepudding med vaniljesaus, og sitter i vinduskarmen og kjenner på at jeg ikke har tusen tanker som flakser rundt til jeg ikke får puste...

I dag tar jeg fri fra tenke-og-lure-og-fundere-til-det-går-rundt-meg, og avviser alle krav og spørsmål med en porsjon sjokoladepudding!


Today I´ll just act as a child, and there is nothing you can do about it!!!

Hun vet virkelig...

Det har blitt en grop, sier jeg, og lener meg liksom ned mot gulvet, svaier hånda mi langs det, viser dem hvor jeg er nå. Nedi en grop, på en måte. Det er litt sånn, at jeg bare vil legge meg under dyna og aldri mer stå opp, aldri mer gå på jobb, aldri mer rydde vekk oppvasken eller klærne mine eller matvarene eller noe som helst. De sier at jeg må ringe noen, hvem som helst, og jeg ligger der som regel med mobilen i hånda og tenker at jeg bør ringe noen, men jeg tenker at de er opptatt, at de ikke har tid til å prate med meg, nedi gropa, at jeg sier kjedelige ting fra gropa, at jeg liksom ikke kan forstyrre dem. Jeg snakker med A når vi spiser julemiddag, han forteller meg om familien sin, om roping og skriking, om jula sånn den er hos alle, med stress og mas, og at vi kanskje bare skal komme senere neste julaften, komme rett før maten er på bordet, holde oss unna familiestresset så lenge vi kan, det går an, sier han, og vi spiser indisk mat og jeg drikker cola, trengte en cola etter en lang dag på jobb, og han spør meg hvordan det går, og jeg er i gropa, sier at jeg må ta meg selv i nakken, se meg selv i speilet, finne ut om jeg skal være forfatter eller bokhandler, vil være begge, men jeg lever ikke to liv, og jeg er så sliten, og selv om jeg er redd, så tenker jeg at jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg ikke skulle skrive mer, om jeg bare skulle være en vanlig bokhandler som satte prislapp på andres bøker og anbefalte andres bøker og rydda i andres bøker og ikke skrev mine egne, og A nikker, ber meg om å leie ut leiligheten, ta Biggen under armen og flytte langt vekk, Skype med vennene mine og leve på lite penger i starten, skrive hele dagen og drikke te, få besøk fra her hjemme, spise pasta med pesto, jobbe på en liten tullekafé for å tjene inn litt lommepenger, husrom betales av leiligheten jeg leier ut her hjemme, og jeg smiler, kikker opp fra gropa, men vet ikke om det er løsningen det heller. Kanskje er det bare en liten grop, kanskje kravler jeg opp igjen i morgen, klar for alt, klar for 2011, i bokhandelen og her ved skrivebordet, i Oslo og i København, alene og sammen med noen, kanskje klarer jeg ikke å skrive om 2010 som jeg har tenkt på i en måned nå, kanskje blogger jeg altfor sjeldent, kanskje er det ingen som bryr seg uansett, kanskje må jeg bli voksen og slutte å blogge, kanskje må jeg ikke tenke så mye på skrivinga og jobben, ansvaret og drømmene, kanskje må jeg bare sette på en fin sang, bytte sengetøy, finne frem den hvite, korte ballkjolen og vokseskoene som klakker når de går og legge Martini Astien i kjøleskapet, for jenta i gropa, hun liker sånt søtt skvip, det er i hvert fall sant. Det går bra, det her. Jeg kan ringe noen om det ikke går lenger. Hei, kan jeg si. Nå går det ikke lenger. Og så går det allikevel, etter hvert.

Sjekk ut fine bloggen Strekhjerte  og tenk på at vi er mange med rare tanker og hjerter som fortsatt blør...