Jeg går rundt og er konstant lei meg på vegne av et menneske jeg vet har det kjempetøft akkurat nå, men jeg vet ikke om dette mennesket ønsker at jeg skal ha vondt av henne akkurat nå...
Og kjenner at jeg er så dritt lei av å ha et hode som henger seg sånn opp i ting som burde stappes bakerst i en skuff og glemmes. Av å kverne om og om igjen på samme gamle greia! HVORFOR KAN JEG IKKE BARE SLUTTE???
Jeg er stor jente, jeg har et liv uten han, jeg lever, puster og tenker. Hvorfor står han da i alle kroker og lurer? Hvorfor er det sånn at hver gang jeg har det fint dukker han opp i hodet mitt, og jeg vil at han skulle vært her og hatt det fint sammen med meg? Han fortjener det faen ikke!!! Han fortjener pryl, pisk og juling! Han fortjener dårlig kroppslukt og diare! Men likevel klarer jeg ikke å slutte tenke, savne og gråte...
Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde evnen til å fikse alt som er galt i verden... For alle, men ikke minst for meg selv... Men når løsningen ligger i at jeg har lagt all min lykke i feil menneske, da får jeg faen meg bare ha det så godt!
Fint det, å være sint på seg selv på lørdag, jeg trodde det var bare forbeholdt svart-søndag, jeg...
"Svake menneske, jeg sier svake menneske, hvorfor er du så svak, hvorfor er du så svak???"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar