I dag opplevde jeg noe som egentlig slo meg helt ned i støvlene... Jeg har alltid følt at sorg er veldig personlig, og jeg gjemmer sorgen min veldig. Når pappa døde gråt jeg nesten ikke i "offentlighet", men jeg ventet il alle sov og jeg kunne låse meg inne på badet og føle på alt alene. Og ingen sa noe om det, de lot meg få sørge på min måte. Jeg har brukt så utrolig mye tid på å støtte mamma og storesøsteren min, og de har støttet meg også når jeg har bedt om det. Men jeg glemte alle de andre. Jeg glemte naboer og venner som var like glad i pappa som jeg var, og alle de andre han betydde noe for. Og i dag hadde nabojenta hans på 15 tent lys for han... Fordi hun savnet han! Jeg hadde bare tatt det for gitt at livet gikk videre for alle, men så gjorde det ikke det! Jeg ble utrolig lei meg fordi jeg bare savner han så veldig, men samtidig litt glad fordi han lever videre i flere enn oss nærmeste.
Hvis jeg kunne få kun et ønske oppfylt ville jeg ikke ønsket meg fred i verden eller ende på hungersnøden... Jeg ville ønsket meg pappaen min... For evig og alltid og evig...
Du lever fortsatt inne i hodet mitt, du er stemmen som veieder meg hver eneste dag! Jeg savner deg så utrolig mye, og syns det er så urettferdig at det fins forferdelige folk i verden som får leve til de er mange-og-nitti, mens du ikke fikk! Jeg kommer aldri til å bli stor nok til å ikke trenge deg...
"Pappa, kom hem för vi längtar efter dig
Kom innan sommar´n är slut, lilla pappa
Åskan har gått, och om kvällen blir det mörkt
Stjärnorna syns nu på himlen igen"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar